Testresultater forklarer ikke seg selv

Et testresultat kan fortelle oss noe om en elevs prestasjon. Det kan ikke alene forklare hvordan eleven har kommet dit.

I dette Facebook-klippet fra John Stossels intervju med Heather Mac Donald presenterer hun svarte elevers lavere gjennomsnittlige testresultater som en alternativ forklaring til systemisk rasisme på skjev representasjon i utdanning og arbeidsliv.

Det er denne innrammingen jeg reagerer på. Forskjeller i ferdigheter og systemisk rasisme kan eksistere samtidig. Ulike utdanningsmuligheter kan bidra til å skape nettopp de forskjellene som blir brukt som en alternativ forklaring.

For å være rettferdig: Stossel tar opp arven etter slaveriet og betydningen av arvet formue. Men klippet behandler ikke godt nok spørsmålet innvendingen hans reiser: Hvor mye av forskjellene skyldes ulike muligheter til å lære?

U.S. Government Accountability Office, forkortet GAO, er et partipolitisk uavhengig kontrollorgan som gjennomfører undersøkelser og evalueringer for den amerikanske Kongressen. I en rapport fra 2022 forklarer GAO hvordan historisk diskriminering har bidratt til ulikhet i utdanningen, tett sammenvevd med forskjeller i boligforhold, formue og inntekt. Organet viser også til at svarte elever generelt går på skoler med færre ressurser og svakere resultater. [1]

Dette er forhold som påvirker barns muligheter. Å erkjenne dem betyr ikke at vi avviser betydningen av individuell innsats eller personlig ansvar. Det betyr at vi undersøker vilkårene innsatsen skjer under.

Diskriminering i arbeidslivet må også undersøkes på egne premisser.

I en studie publisert i 2004 sendte forskere fiktive jobbsøknader til arbeidsgivere i Boston og Chicago. Søknadene ble tilfeldig tildelt navn som ble oppfattet som typiske for svarte eller hvite amerikanere. Søknader med navn assosiert med hvite amerikanere fikk 50 prosent flere henvendelser om intervju. [2]

Nyere forskning gir ytterligere dokumentasjon. I et landsomfattende eksperiment publisert i 2022 sendte økonomene Patrick Kline, Evan Rose og Christopher Walters mer enn 83 000 fiktive søknader med tilfeldig tildelte kjennetegn til 108 store amerikanske arbeidsgivere. Navn assosiert med svarte amerikanere reduserte sannsynligheten for å bli kontaktet av arbeidsgiveren med 2,1 prosentpoeng sammenlignet med navn assosiert med hvite amerikanere. Forskjellene varierte betydelig mellom selskapene. [3]

En oppfølgingsstudie publisert i 2024 brukte det samme eksperimentet til å vurdere forskjeller i arbeidsgiverkontakt etter antatt etnisitet og kjønn hos 97 navngitte arbeidsgivere. Dermed kunne offentligheten se hvilke selskaper resultatene gjaldt. Dette var en videre analyse av det tidligere eksperimentet, ikke en ny runde med søknader. [4]

Disse studiene undersøker ikke alle arbeidsgivere og forklarer ikke alle forskjeller i arbeidslivet. Men de viser hvorfor forskjeller i faktiske kvalifikasjoner ikke kan forklare alle rasemessige forskjeller i rekruttering. Når navn blir tilfeldig fordelt, kan forskerne skille arbeidsgivernes reaksjon på antatt etnisk bakgrunn fra forskjeller i søkernes kvalifikasjoner.

Jeg hevder ikke at systemisk rasisme er den eneste årsaken til enhver forskjell i utdanning eller arbeidsliv. En forskjell alene beviser ikke diskriminering. På samme måte motbeviser ikke et gap i testresultater systemisk rasisme.

Mac Donald går lenger. Hun sier at en institusjon kan ha meritokrati eller mangfold, men ikke begge deler.

Det er en svært kategorisk påstand. Et gjennomsnitt for en gruppe kan ikke fastslå kompetansen til en enkelt søker. At kvalifiserte svarte mennesker er representert i en institusjon, betyr heller ikke at institusjonen har gitt avkall på høye faglige krav.

Jeg mener denne innrammingen er skadelig fordi den oppmuntrer publikum til å bruke ulike utfall som grunn til å avvise barrierene som kan bidra til å skape dem. Da risikerer konsekvensene av ulike muligheter å bli brukt som begrunnelse for å la forholdene bak dem forbli uutforsket.

Vi skal stille krav til kompetanse. Vi skal også spørre hvem som får muligheten til å utvikle den, og hvem som får kompetansen sin anerkjent.

Skal vi diskutere testresultatene ærlig, må vi undersøke hva som har bidratt til å skape dem. Stopper vi ved tallene, står det sentrale spørsmålet fortsatt ubesvart.